Vektnedgang handler ikke bare om hvor mye du spiser og beveger deg. Ved PMOS/PCOS spiller hormonene en stor rolle, både de som styrer blodsukker og fettlagring, og de som styrer sult og metthet. Her ser vi på hvorfor kvinner med PMOS/PCOS kan ha lettere for å legge på seg og vanskeligere for å gå ned, og det har lite med viljestyrke å gjøre.
Insulinresistens: en sentral forklaring
Insulin er hormonet som får cellene til å ta opp sukker fra blodet. Ved insulinresistens reagerer cellene dårligere på signalet, og kroppen svarer med å produsere mer insulin for å få det til. Insulinresistens er svært vanlig ved PMOS/PCOS, og selv kvinner med lav vekt kan være insulinresistente.
Insulin er imidlertid ikke bare et sukkerhormon, det er også et lagringshormon. Det fremmer opplagring av energi som fett og demper samtidig nedbrytningen av fettlagrene. Når insulinnivået er høyt over tid, blir det derfor lettere for kroppen å lagre fett og vanskeligere å bruke det, særlig når du spiser litt mindre for å gå ned i vekt. Mange kvinner med PMOS/PCOS beskriver dessuten sterk trang til søt og karbohydratrik mat, noe som kan henge sammen med store svingninger i blodsukkeret.
Det hele kan bli en selvforsterkende sirkel. Mer fett, særlig rundt midjen, gjør cellene enda mindre følsomme for insulin. Det høye insulinnivået stimulerer samtidig eggstokkene til å produsere mer androgener (mannlige kjønnshormoner), og høyere androgennivå bidrar i sin tur til mer insulinresistens. Det er også i tråd med at kvinner med PMOS/PCOS i store studier har vist seg å ha oftere overvekt og fedme enn andre kvinner, med større tendens til fett rundt midjen.
Søvn, ghrelin og leptin
Sult og metthet styres blant annet av to hormoner. Ghrelin kalles ofte sultehormonet: det stiger før måltider og øker appetitten. Leptin dannes i fettvevet og gir hjernen beskjed om at energilagrene er fylt opp og at du kan slutte å spise. Begge påvirkes av hvor mye du sover.
Når du sover for lite eller for dårlig, endrer balansen mellom disse to hormonene seg. Ghrelinnivået stiger, slik at du blir sultnere og får sterkere appetitt, mens leptinnivået faller, slik at metthetssignalet blir svakere. Resultatet er at du kan trenge mer mat for å føle deg mett, og at trangen til energirik mat, kan bli sterkere. Over tid kan det gjøre det lettere å spise mer enn kroppen trenger. Søvnmangel kan i tillegg gi mindre overskudd til å være i bevegelse og kan forverre insulinresistensen, slik at søvn, sult og insulin kan forsterke hverandre.
Kvinner med PMOS/PCOS sover ofte dårligere enn andre. Søvnproblemer er vanligere, og det samme gjelder søvnapné, altså pustestopp under søvn som bryter opp natten. Det betyr at mange kvinner med PMOS/PCOS kan ha en ekstra belastning på sultreguleringen uten at de er klar over det. Samtidig er bildet mer sammensatt ved PMOS/PCOS: leptinnivåene er i gjennomsnitt høyere enn hos andre kvinner, noe som kan henge sammen med mer fettvev, mens ghrelinnivåene i gjennomsnitt er lavere, og variasjonen mellom kvinner er stor.
Andre faktorer som kan spille inn
Insulinresistens og søvn er ikke hele forklaringen. Den internasjonale retningslinjen for PMOS/PCOS peker på at mange kvinner trolig har underliggende mekanismer som gir større tendens til vektøkning over tid. Noen studier tyder på at hvileforbrenningen kan være noe lavere ved PMOS/PCOS. Depresjon, angst og spiseforstyrrelser er dessuten hyppigere ved PMOS/PCOS, og kan gjøre det tyngre å holde på nye vaner over tid.
Denne artikkelen er ment som generell informasjon og erstatter ikke individuell vurdering fra lege eller annet helsepersonell.