Linfrø har fått stadig mer oppmerksomhet som en matvare med mulig gunstig effekt ved PMOS/PCOS. Det er lett å bli skeptisk til denne typen “supermat”-påstander, så la oss se på hva som faktisk ligger bak.
Hva er det med linfrø?
Linfrø er en av de rikeste kildene til lignaner som finnes, en gruppe plantestoffer som kalles fytoøstrogener, fordi de har en struktur som ligner litt på kroppens egne kjønnshormoner. Linfrø er i tillegg en god kilde til omega-3-fettsyren ALA og til kostfiber, to næringsstoffer vi har omtalt i tidligere artikler som relevante ved PMOS/PCOS.
Hva viser forskningen på lignaner og androgener?
Flere studier har undersøkt om linfrø kan påvirke androgennivåer hos kvinner med PMOS/PCOS. Den foreslåtte mekanismen er at lignanene kan bidra til å øke nivået av SHBG, proteinet som binder opp testosteron i blodet, samt at de kan hemme et enzym som omdanner testosteron til en enda mer aktiv form. Når mer testosteron er bundet opp av SHBG, blir mindre av det “fritt” og aktivt i kroppen.
Flere av studiene som er gjort, har funnet reduksjon i testosteronnivå og bedring i symptomer som hirsutisme (økt hårvekst) hos kvinner som har spist linfrø daglig over noen måneder.
Utover androgener: fiber og omega-3
Selv om effekten på hormonnivåer fortsatt er under utforskning, har linfrø andre egenskaper med solid støtte i forskningen, uavhengig av PMOS/PCOS. Fiberinnholdet bidrar til stabilere blodsukker og en sunnere tarmflora, som vi har omtalt i tidligere artikler. Omega-3-innholdet har en kjent betennelsesdempende effekt, noe som er relevant siden kronisk lavgradig inflammasjon er en av mekanismene bak PMOS/PCOS.
Hvordan bruke linfrø i praksis
Knuste linfrø er å foretrekke fremfor hele, siden kroppen får bedre tilgang til næringsstoffene når det ytre skallet er brutt opp. Linfrø kan strøs på yoghurt, havregrøt eller salat, eller blandes inn i bakst og smoothies. Det er ikke anbefalt å spise mer enn 1-2 spiseskjeer rå linfrø per dag.
Denne artikkelen er ment som generell informasjon og erstatter ikke individuell vurdering fra lege eller klinisk ernæringsfysiolog.